November 29, 2022

[ad_1]

Mange ville kanskje tenkt det var en selvfølge.

Det at representanter for de krigførende nasjoner Russland og Belarus ikke fikk vise seg frem på ikke bare tennisens største scene, men i det som sannsynligvis er den mest attraktive turnering i noen individuell sport i verden.

Slik er det likevel ikke.

Diskusjonene rundt russiske og hviterussiske utøveres deltagelse i internasjonal idrett er like betent som den er vanskelig.

Og den vil etter alt å dømme bare bli vanskeligere ettersom krigen fortsetter.

For hvor setter man egentlig grensen for hvilke utøvere som kan regnes så frigjort fra Putins regime at de kan få delta, om enn under nøytralt flagg?

Wimbledon har sitt klare svar.

Og blir nå straffet for det.

Arrangørene i London har nemlig blitt ilagt en bot på 1 million dollar for sitt standpunkt, og det bare for utestengelsen av utøvere på kvinnesiden, som har sitt eget internasjonale forbund, WTA. Mer kan være i vente fra mennenes eget forbund, ATP. Boten er allerede anket.

I tillegg er alle de såkalte rankingpunktene fjernet, altså de som sender spillerne opp på listen over verdens beste spillere hvis de gjør det bra. Det betyr mye for dem – ikke for arrangørenes prinsipielle standpunkt, selv om Wimbledon i praksis ender opp som en ren oppvisningsturnering, om enn med sjenerøse pengepremier.

Midt i kåringen av store mestere på gresset i Londons SW19, som det kalles, er det likevel altså turneringen selv som står igjen som den aller største vinneren.

APTOPIX Britain Wimbledon Tennis

MESTER: kasakhstanske Jelena Rybakina vant kvinnenes utgave, men turneringen er den aller største vinneren, om du skal høre på Jan Petter Saltvedt.

Foto: Kirsty Wigglesworth / AP

Under nøytralitetens flagg

Organisasjonene som styrer tennissporten, nevnte WTA og ATP, har bestemt at spillerne fra de to krigførende nasjoner kan få delta i alt av turneringer, inkludert de største, under den symbolske og samtidig virkningsløse begrensning at de ikke får delta under eget flagg.

Nøytralitet er i en slik sammenheng nødvendigvis en illusjon.

Ingen var nemlig i tvil om hvem russiske Daria Kasatkina representerte da hun spilte semifinale i French Open i Paris i juni.

French Open

ILLUSJON: Saltvedt mener Kasatkinas nøytralitet i French Open kun var en illusjon.

Foto: YVES HERMAN / Reuters

Og ingen ville i hvert fall vært det hvis Kasatkina hadde klart å oppfylle drømmen om endelig å vinne en av de attraktive Grand Slam-turneringene og kunne hevet den gedigne sølvtrofeet på Wimbledons berømte Centre Court denne lørdagen.

Som tilsynelatende nøytral. På TV-bildene man mer enn noen andre ønsker å unngå å se.

Argumentet om at tennis er en individuell sport der spillerne opptrer helt løsrevet fra det russiske regimet har nemlig sin åpenbart begrensede rekkevidde.

Likevel skal argumentet ikke umiddelbart avvises. Å blanko-utestenge alle russiske utøvere kan fort virke mot sin hensikt, gjennom å bidra til å bekrefte stereotypier om Vestens iboende urettferdighet og hat mot Russland.

Slik sett kan kollektive utestengelser av russiske utøvere paradoksalt nok kunne ende med å ha større propagandaverdi enn de sportslige jubelscenene vi mest av alt ønsker å unngå akkurat nå.

Likevel har slike hensyn måttet vike mange steder – og bør fortsette å gjøre det.

Ingen ukrainske spillere skulle bli nødt til å spille mot pseudo-nøytrale russiske eller hviterussiske spillere i turneringer som Wimbledon.

Samtidig skulle heller ingen russiske spillere bli nødt til å ta offentlig avstand fra Putin-regimets grusomheter som krav for å delta, slik det faktisk har blitt diskutert, med den fare de og deres familier i hjemlandet ville kunne bli utsatt for.

Derfor sa Wimbledon et kategorisk «nei» der resten av tennisverdenen har kommet med sitt florlett betingede «ja».

Arrangørene fikk åpen og tydelig støtte fra sin regjering, ledet av den kommende eksstatsminister Boris Johnson. Standhaftigheten Johnson har vist i Ukraina-spørsmålet vil sannsynligvis stå igjen som ett av de få varige pluss fra hans særdeles turbulente statsministerperiode.

Den verdige vinner

Kanskje hadde heller ikke arrangørene noe reelt valg. Regjeringens linje kunne endt i at russiske spillere uansett hadde blitt nektet innreise i Storbritannia. Dette har en slags parallell til det som skjedde med serbiske Novak Djokovic i Australia i januar, da han som uvaksinert mot Covid ble nektet å bli i landet for å spille Australian Open.

Nå kan han i stedet vinne Wimbledon for sjuende gang. Djokovic er en av mange stjerner som har uttalt seg kritisk til arrangørenes beslutning. En annen er spanske Rafael Nadal.

Ingen vil noen gang få vite hvordan det ventede finaleoppgjøret mellom de to giganter ville ha utspilt seg.

Wimbledon

FINALEKLAR: Skandaleombruste Nick Kyrgios skal søndag spille sin første Grand Slam-finale.

Foto: MATTHEW CHILDS / Reuters

Nadal ble skadet da han vant kvartfinalen mot amerikanske Taylor Fritz, og den australske støysentralen Nick Kyrgios fikk i stedet walkover til sin første Grand Slam-finale.

Den som står igjen med den gigantiske sølvpokalen på det ærverdige gresset i Sør-London etter finalen er uansett den verdige vinner. Uansett omstendigheter.

Ingen vet heller hvordan turneringen hadde sett ut hvis verdenseneren på mannesiden, russiske Daniil Medvedev, hadde vært med i turneringen.

Og det er heller ikke interessant. Det eneste interessante her er at han faktisk ikke er med.

Som et eksempel på at uskyldige spillere helt åpenbart rammes av så kategoriske utestengelser. Medvedev har selv kalt krigen i Ukraina «opprørende».

Enda lenger gikk verdens åttende beste mannlige tennisspiller i øyeblikket. Han er også russisk og heter Andrej Rubljov.

25. februar, dagen etter at hans hjemland angrep Ukraina, gikk han rett fra å vinne sin kamp i Dubai bort til nærmeste TV-kamera og skrev «no war please» på linsen. Tydeligere kan det ikke uttrykkes.

Andrej Rublev

NO WAR: Beskjeden var tydelig fra Andrej Rubljov dagen etter at Russland angrep Ukraina i februar.

Foto: FOTO: SKJERMDUMP / EUROSPORT

Men verken Medvedev, Rublev eller noen av de andre verdensstjernene fra Russland eller Belarus har gjentatt kritikken mot hjemlandenes krigføring offentlig. Som i og for seg er forståelig.

Om slike uttalelser i så fall skulle endret noe rundt deres mulige Wimbledon-deltagelse, er også et spørsmål som gjør dette enda mer komplisert.

Nå har de uansett fulgt Wimbledon-turneringen fra sidelinjen. I neste Grand Slam-turnering, US Open i New York I august, er de etter planen tilbake.

Inkonsekvensens mange konsekvenser

Slik burde det ikke vært. Tennisens ledere har inntatt standpunkt som er inkonsekvent. Mens russiske spillere får delta i de individuelle konkurransene, er Russland og Belarus nemlig utestengt fra lagturneringer som Davis Cup.

Skal vi overføre dette til sporter som tross alt opptar nordmenn mer, er det ikke å sammenligne med rene lagsporter, men heller som om Bolsjunov og Spitsov og de andre russiske langrennsløperne kan delta i individuelle renn, men ikke gå stafett.

En majoritet av internasjonale sportsorganisasjoner har da også bestemt at russiske utøvere utestenges på ubestemt tid.

Dette inkluderer, som amerikanske medier meldte om tidligere i år det internasjonale katteforbundet – som har vært meget tydelige i sin fordømmelse, overraskende eller ei.

Flere sporter har likevel valgt løsningen med å la russiske utøvere delta på individuell basis, i det som er et dilemma som bare vil vokse innen idretten.

Wimbledon Russians Banned Tennis

UNNGÅ: Saltvedt mener ingen vil se en russer kysse et internasjonalt trofe som Medvedev gjorde under US Open i fjor.

Foto: John Minchillo / AP

Presset for å få russiske og hviterussiske utøvere tilbake i verdensidrettene vil bare øke ettersom tiden går og krigsutmattelsen stiger.

Likevel må vi ikke glemme en helt grunnleggende logikk her:

Det er ingen gyldig grunn til at sanksjonene mot Russland fra andre områder av samfunnet ikke skal gjelde i minst like stor grad i idretten.

Derfor bør sanksjoner og utestengelser av utøvere fra disse landene videreføres og i mange tilfeller tydeliggjøres, hvor smertefullt det enn er.

Om det enn gir seg urettferdige utslag mot enkeltutøvere, om det skaper en presedens som kan være vanskelig å videreføre når det gjelder grensesetting – og i sin ytterste konsekvens kan bli snudd i propagandaøyemed i de russiske myndigheters skrudde logikk. Og om det alltid vil reise spørsmålet om andre nasjoners opptreden i krig og andre brudd på menneskerettighetene.

Hensynet til Ukraina og ukrainske utøvere må alltid være det viktigste.

Styrken i symbolikken

I 2000 uttalte den ferske president Putin at «seiere i sport gjør mer for å samle nasjonen enn 100 politiske slagord».

Siden har han brukt rundt 500 milliarder kroner på et propaganda-OL på hjemmebane, inkludert tidenes mest omfattende dopingprogram, samt et fotball-VM fire år senere tilegnet på åpenbart korrupt vis.

For få dager siden sa den samme president at krigen mot nabolandet bare så vidt har begynt.

Det må idretten ta til etterretning.

Den endrer ikke krigen.

Men idretten kan bidra med de maktmidler den besitter, som først og fremst er en symbolikk som har vist seg så verdifull for de destruktive krefter som i øyeblikket styrer Russland.

Ingen er mer kjent for sin standhaftighet enn HC Andersens eventyrlige tinnsoldat.

Og selv om den til slutt tok livet av både ham og hans elskede ballerina, så skal man heller ikke glemme hva de og deres standhaftighet etterlot seg, nemlig essensen i alt menneskelig- et hjerte.

[ad_2]

Source link

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *